Pinlig stevnemøte med C

Lille skilsmissebarnet i meg er stor tilhenger av mottoet "det beste du kan gjøre for ditt barn er å pleie parforholdet", og er derfor veldig flink til å gjøre nettopp dette med jevne mellomrom. Tror vi hadde vår første barnevakt allerede da Bassen var et par måneder gammel, og tro meg, det var en stor befrielse å kunne fjerne øreproppene og nyte et glass cava med C utenfor hjemmet i fred og ro.

Vel, så var det omsider kino som stod for tur. Nå skal det sies at vi i våre barnløse dager gikk på kino nærmest ukentlig og pløyde lett gjennom 2 DVDer i løpet av en helg. Så med 13 måneder pause var dette nærmest 17. mai og bursdag på en gang for oss begge.

Etter å ha fortært en deilig middag på Nodee handlet vi det obligatoriske smågodtet på MIX (veldig viktig at det er MIX, ingen over ingen ved siden av når det gjelder smågodt). Før vi haster inn i sal 3 på Colosseum. Vi finner raskt raden "vår" og snubler oss frem i mørket til "våre" plasser hvor det da viser seg å sitte et par godt tilbakelent i "våre" seter.

- Unnskyld, dere sitter på våre plasser, sier C med en morsk undertone.

- Tja, svarer jenta og løfter på rompa for å fiske frem billettene fra baklomma.

- Dette er våre plasser, dere sitter feil, konstanterer C.

- Rad 9 sete 10 0g 11, mumler jenta mens hun myser ned på billettene hun nå har funnet frem.

- Ja takk, det er våre plasser, svarer C og skyver billettene våre opp i ansiktet hennes mens jeg himler med øynene til tilskuerne som sitter på raden bak og bevitner det hele. Vi står over paret med en tyngde som tydelig demonstrer at vi har kommet for å bli. Litt fortumla og usikre på hva som egentlig skjer reiser de seg nølende opp og vi inntar setene som den største selvfølglighet. Jeg snøfter og setter meg til rette, det er jo tross alt "våre" seter, rett skal være rett.

Mens reklamen fortsetter mumler C og jeg oss i mellom mens vi skuler ned på paret som nå står uten sete i mørket og vurderer hvor det potensielt blir ledige seter. Vi er begge skjønt enige om at dette var veldig pussig. Hvordan kan teknologien svikte på denne måten? De hadde jo faktisk eksakt samme seter som oss. C åpner brusen og retter oppmerksomheten mot skjermen, dyrbar filmtid venter han. Jeg derimot kan som vanlig ikke godta den tekniske feilen som visstnok skal ha oppstått og grubler videre. - Shit, tenker jeg, - det er ikke mulig. Nå er det min tur til å fiske frem billetten, og ja, der står det svart på hvitt at jeg har klart å bestille billetter til tirsdag kveld, i dag er det onsdag.... Jeg sier ingenting til C og forbanner meg selv som har bestilt billetter til gårsdagen og forbanner videre billettautomaten som spytter ut billetter til visniger som allerede har vært.

Paret vi nylig kastet vekk er i ferd med å sette seg på første rad hvor de bokstavlig talt vil få filmen midt i trynet og tidenes nakkeknekk. Jeg synker ned i stolen og fisker frem en sur colaflaske som jeg sutter vel og lenge på.

Noen som sa ammetåke?

På tide å sprekke babybobla

Må flire her jeg sitter godt nedsunket i sofaen søndag kveld og skriver min aller første blogg. Kjenner en kry og stolt følelse lik den jeg hadde for ca 21 år siden da jeg stolt fremviste resultatet av min aller første hjemmelekse for frøken. Den gang, før bokstaver var blitt til ord, var utfordringen å fargelegge en tegning av en bamse som var limt på forssiden av en rød kladdebok og som senere ble hetende BamseBoka. Har i dag flere Bamsebøker i boden med fargerike tegninger og lange fortellinger hvor frøken med sirlig skrift gir en oppmuntrende tilbakemelding på alt som er skrevet. Pussig hvor sterkt inntrykk jeg har av denne boka den dag i dag, mon tro om alle eier av Bamsebøker har det slik? Noe sier meg at det bare er meg.

Blogg ja, et ord jeg fortsatt må tygge litt på. Smatt smatt. Hvordan fant jeg egentlig veien hit? Kort fortalt er jeg en 29 år gammel mor til en gutt på 1 år og lever med en større gutt i tredveårene (ja, dette er da barnefar som også er min kjæreste). Er i skrivende stund i permisjon og kan trygt si at jeg til tider føler meg ganske fanget i en boble med mann og barn. Eksistensielle spørsmål som hvem er jeg, hva driver jeg med kommer stadig farende? Om det er en naturlig del av alder, det å bli mor eller kanskje begge deler er fortsatt uvisst. Men blir uansett skremt av å til stadighet spørre meg selv: "Is this it?"

Trilletur er en daglig beskjeft, og tankene vandrer i ring i hodet, rundt og rundt, en evig ringdans. Hvor er jeg? Mor? Hva vil jeg? Forfatter? Veterinær? Lege? Dyrepleier? Grunder?

Etter en meget destruktiv helg så langt med fråtsing av alt som er usunt og en svært stillesittende tilværelse mannet jeg meg omsider opp, dro Mac`en over i fanget og landet på blogspot. På tide med handling og stanse ringdansen. Å få ord ned på papir har vært velkjent terapi i århundrer, jeg starter her.